
Jeg vil dele litt om mine erfaringer med åpen relasjon.
Når jeg sier åpen relasjon referer jeg til et forhold med avtale om å kunne ha flere elskere, romanser og flørter. Hvert forhold av denne formen finner sin egen balanse i dette og det er et helt spekter av hva åpen relasjon kan innebære og hvordan det utspiller seg.
Den ene grunnen til at jeg velger å dele om dette er er at jeg snakker om Hellig Union, og kjemper for å reetablere ekteskapet som en sentral samfunns-instutisjon, for barnas beste og derfor samfunnets beste. Og da tenker jeg det er relevant å vise at jeg snakker fra bred erfaring med ulike relasjonsformer.
En annen hovedgrunn til at jeg deler dette er at jeg selv hadde trengt å lese dette da jeg var i åpen relasjon. Måtte denne delingen treffe de den skal.
Jeg vil starte med å si at mens jeg var i den åpne relasjonen, så trodde jeg at det var en god ting. Mer kjærlighet, mindre sjalusi, mer åpenhet, mindre kontrollering. Dette var noe av det jeg sa og tenkte for å overbevise meg selv og andre om åpen relasjon.
Jeg selv trengte denne overbevisingen av andre, fordi jeg egentlig kjente det helt motsatt.
Jeg beklager så inderlig til alle de jeg har overbevist om at det er en god ting. Og jeg beklager til alle jeg prøvde å overtale til å tro at det var det. Jeg beklager for all forvirring jeg har spredd med dette budskapet. Jeg var nemlig veldig forvirret selv.
Jeg slet med angst, deperesjon og hadde lite livslyst. Jeg hadde nær sluttet å bry meg om meg selv, og da kan det bli mørkt altså. Og jeg famlet i mørket.
Før vi åpnet relasjonen til å møte andre hver for oss, eksperimenterte vi litt med å invitere inn andre med oss. Allerede der sa intuisjonen min egentlig stopp, men jeg lyttet ikke. Jeg tenkte det var nok med oss to, og at det ville være skummelt å liksom trenge "noe mer".
Jeg følte det var en dårlig idé og ville ikke utsette forholdet vårt for det, men jeg var heller ikke så vanskelig å overtale. Jeg var nysgjerrig. Jeg var fristet. Jeg ble også forført av idéen om at det bare ble mer kjærlighet av å inkludere flere i vår boble.
Før jeg går videre inn i dette vil jeg si at jeg og min partner ønsket hverandre det beste.
Vi ønsket begge to å elske, respektere og verdsette hverandre, men visste ikke bedre.
På ett plan visste jeg jo egentlig bedre, men jeg lyttet ikke til det jeg visste innerst inne.
Jeg hadde en følelse av at sex var hellig, og ikke bare en kroppslig nytelse. Det var god intuisjon, men den lyttet jeg dessverre ikke til. Jeg lot meg heller formes av det overseksualiserte samfunnet vi lever i. Det tar jeg på min kappe. Det tar jeg ansvar for.
For å passe inn i en ytre verden som ikke harmoniserte med mitt indre, valgte jeg å legge lokk på min intuisjon. På den måten slapp jeg å kjenne på dissonansen. Men til slutt skal regningen tas. Det kan jeg love deg.
Vi gjorde vårt beste og lagde våre egne regler for hva som var respekt, kjærlighet og verdsettelse.
Jeg følte vi skjønte det!
Jeg syns det ga mening!
Jeg følte vi var et slags moderne ideal.
Frie fra skam og undertrykkende religion.
Men en ting er hva våre hoder bestemmer seg for å være sant, og så er det noe helt annet hva vi kjenner i vår kropp, vårt hjerte og vår sjel. Hele vårt nervesystem, hele vår natur. Det er ikke noe du kommer unna.
Innenfor polyamori og åpne relasjoner, praktiseres det noe som kalles "compersion" som betyr at du finner glede i din partners glede. Og her var jeg virkelig ekspert. Det var vi egentlig begge to altså. Jeg kunne genuint finne glede i at min partner hadde en god tid med en annen.
En tilstand jeg nå forstår at jeg kun kom til ved å underbevisst dytte min partner lenger unna meg selv emosjonelt. Jeg valgte henne mindre helt åpenbart i handling, men også i hjertet. Og min partner valgte bort meg. Samtidig som vi trodde at vi valgte å ære hverandre med frihet og delt glede.
Helt skrudd. Sannhet vendt opp-ned.
Det var viktig for meg at hun fant menn eller kvinner som respekterte henne og behandlet henne godt. At det var menn eller kvinner som forstod at de ikke kunne få "mer" eller komme mellom meg og henne. Jeg ville gjerne ha en dialog med de, gi de en klem, takke for at de tok seg godt av min kjære.
Det var viktig for meg å møte kvinnner som forstod at jeg var dedikert til et forhold og ikke tilgjengelig for noen form for forpliktelse. At jeg kun var tilgjengelig når vi faktisk møtes, men at jeg da ville være tilstede med hele meg. Jeg ville ikke kun ha fysiske møter. Jeg ville ha gode samtaler, i tillegg til å føle hjerte-til-hjerte.
Dette var regler, handlinger og logikk som som gjorde at jeg overbeviste meg selv om at dette var en fin ting. Jeg var bevisst på å ikke lyve, lage tydelige avtaler som jeg ikke skulle bryte, og tenkte at jeg oppførte meg langt mer omsorgsfullt og respektfult enn mange andre i en dating-verden preget av løgn, falske lovnader og det som verre er.
Det betyr ikke at det ikke var skadelig likevel. For både meg og andre involverte. For det var det, sånn jeg ser det både i egne og andres erfaringer.
Jeg vil dele noen argumenter og utsagn jeg brukte for å få forvirringen til å gi mening:
"Hvis du trenger at en partner velger deg, og bare deg, så tror jeg du egentlig bare er usikker. Det å tvinge den andre til å kun velge deg er et kontroll-behov."
"Hvis du blir sjalu fordi partneren din er tiltrukket av andre, så må du jobbe med deg selv"
"Utroskap er bare brudd på avtale, dersom man godtar sex med andre så er det problemet løst"
"Jeg trenger ikke ta vekk kjærlighet for min partner for å kunne ha kjærlighet til flere"
"Det er naturlig å være tiltrukket av hverandre, det er skadelig å undertrykke det"
"Monogami er normen, men jeg har ikke sett et eneste forhold jeg ønsker meg"
"Man har flere venner, hvorfor ikke flere sex-partnere?"
"Hertet mitt har evig kapasitet for kjærlighet"
"Hvordan er det feil å elske flere?"
"sharing is caring".
Jeg møtte ikke noen som klarte å argumentere i mot dette.
Jeg møtte flere som hadde motstand og hadde styrken til å stå i sitt.
Takk for det. Det plantet frø som senere har spiret og grodd.
Jeg trodde de bare var begrenset av normer og regler og undertrykkelse og skam.
I mitt forskrudde verdensbilde så jeg de som mindre utviklet og blinde, sammenlignet med meg. Snakk om arroganse. Snakk om desperat selv-overbevisning.
Jeg ønsker å nå diskutere med meg selv, for å vise hvordan disse tilsynelatende logiske og derfor også forførende argumentene ikke er rotet i sannhet til relasjoner:
1. Det å frivillig ønske seg å dedikere seg til én partner, og da ønske at den andre gjør det samme handler ikke om usikkerhet, det handler om likebyrdighet. Det er en vakker ting å ville dedikere seg til en annen, og frivillig velge bort alle andre. Det er noe man velger for seg selv, ikke for den andre.
2. Når din partner er tiltrukket av andre, flørter med andre, fantaserer om andre, så går fokus og energi ut av forholdet. Sjalusi er det som gjør at du klarer å plukke opp den energi-lekkasjen. Hvis du føler på sjalusi, og den andre faktisk ikke har en energi-lekkasje, da er det du som må jobbe med deg selv og møte usikkerheten/såret i det tilfellet.
3. Ja, åpen relasjon er en måte å unngå utroskap på, men det man ofrer er nærhet og tillit. Og for meg er det ikke verdt det. Hvis ikke jeg kan ha tillit til min partner, da har vi et problem jeg heller vil løse enn å gå rundt.
4. Nei, det er kanskje sant. Men du har begrenset med tid og energi. Jeg har veldig troen på verdien av å fokusere og prioritere en livs-partner. At det man får igjen for å gi seg hen til det er mye større enn hva man gir fra seg. For begge to.
5. Det er absolutt naturlig. Det er også naturlig å være tiltrukket av sukker, tv, porno og masse annet. Det å la seg styre av fristelser er ikke en god måte å leve livet på. Det blir bare å mate en sult somm aldri kan stilnes. Det å kunne kontrollere og beherske, være over sin natur, uten å undertrykke den, det er et verdig mål for livet som gir enorme gevinster.
6. Det skjønner jeg godt. Ekteskap er ikke lenger hva det skulle være. Du har ikke sett virkelig dedikasjon til kjærlighet ennå. Men tro meg, det finnes, og du kommer ikke til å ønske noe annet.
7. Igjen, det er dette med å velge en livspartner, i stedet for mange følgesvenner, som kanskje bytter beite. Jeg har troen på å dedikere seg til en partner, få barn og sammen skape det beste livet mulig for familien. Det gjør verden til et bedre sted. Vi trenger flere barn, og vi trenger flere gode, trygge og forutsigbare hjem.
8. Yes, men du har ikke evig med tid og energi. Tenk på det som at tid og energi er vannet ditt, og hvis du prøver å vanne alt, er det ingenting som får nok til å gro. Velg hva du vil at skal gro.
9. Det er ikke feil å elske flere, du skal helst elske alle. Men det å elske noen handler ikke om å ha sex eller nære relasjoner. Det er igjen dette med hvordan du velger å bruke tiden og energien. Hvis du sprer den ut på mange, får du sikkert flere fine og vakre relasjoner, men ingen med virkelig dybde.
10. Enigi det utsgnet, men ikke når det kommer til deg og din sexuelle energi. Den er din. Den er hellig. Det er ikke ment å deles med alle. Den forblir hellig om du kultiverer den. Om den spres rundt for alle mister den all verdi, det går inflasjon i den. Men om du bevarer den, kultiverer den, og så velger én person å gi den til. Da har du gitt det mennesket den mest dyrebare gave. Og det er vakkert, syns jeg.
Slik jeg ser denne reisen min inn i åpen relasjon, så ble jeg ledet inn i fristelser. Mitt indre kompass viste meg en annen vei, min intuisjon advarte meg og sånn sett visste jeg bedre, men jeg lyttet ikke.
Da jeg ikke lyttet til mitt indre, men heller fulgte mitt mentale sinn og mine lyster, mitt ego, ble jeg ledet meg inn i en voldsom forvirring, hvor alt måtte snus opp ned for å gi mening.
Da jeg gikk inn åpen relasjon levde jeg som nihilist og lagde mine egne regler for hva som ga mening og ikke. Jeg var med andre ord ganske så ego-styrt, som sagt. Og med det mener jeg styrt av det mentale sinnet og en lavere bevissthet.
Det betyr ikke at jeg var reinspikka egoistisk, som i at jeg bare brydde meg om meg selv.
Absolutt ikke. Det sier mer om hvordan jeg manglet kontakt med mitt indre kompass, det eneste som kan lede oss mot et sant nord.
Comments