Trygghets-fellen!

Det er fort gjort å tenke at dersom man har et sår av å bli misforstått, så ligger kuren i å bli forstått.

Jeg ser dette som et problem for mange i det spirituelle selvutviklings-miljøet. Og jeg har selv vært der.

Overveldende ubehag fra barndommen fører til en overkorrigering som kan ende opp med hjelm på hodet, puter under armene og en avstand til alt som er vanskelig.

Denne tilnærmingen skaper hverken trygge eller robuste individer - og kan i verste fall vedlikeholde sår og bli mer innviklet.

Jeg opplever at kuren ligger i såret, da må det aktiveres. Da må vi inn i og oppsøke ubehag og sår - på trygge måter.

Det skal være passe skummelt, men ikke farlig. Stor forskjell!

Et eksempel:

Såret av å ikke bli forstått har drevet meg langt i å gjøre meg forstått.

Følelsen av å bli forstått var god, men det var også kun en midlertidig lindring.

Å ikke bli sett og møtt som barn innebærer sviktende ivaretakelse og behov som ikke blir dekket.

Det er en dramatisk opplevelse for barn, og kan derfor skape kraftig traume.

I voksen alder er det som regel veldig sjeldent dramatisk - men opplevelsen blir det likevel det, fordi fortiden gjenoppleves.

Som barn er det livsviktig å bli forstått - og den følelsen av liv og død tok jeg med meg inn i voksenlivet.

Det forsvant da jeg begynte å møte misforståelser på en ny måte.

Det som fungerer for meg er å anerkjenne opplevelsen, føle emosjonen og samtidig bruke tankene til å skrive en ny historie knyttet til hendelsen.

Det er udramatisk og ikke farlig.

Slik blir det mindre og mindre ubehagelig, og jeg mer og mer regulert.

Til slutt blir triggeren borte - men veien dit er gjennom triggeren.